Ingrid Gregersen

Ingenting var mer betydelig i min barndom enn den røde, høye blokka på Rødtvet der du bodde. Jeg minnes deg hver gang jeg kjører eller går forbi -- den bygningen er et symbol på forholdet vårt, og den vidunderlige og omtenksomme personen du var. Jeg har aldri sluttet å tenke på deg, enda det har gått tre år og jeg har forandret meg radikalt. Du lever - og vil fortsette å leve - i bunnen av hjertet mitt som en baktanke, som en motivasjon. Jeg skulle ønske du kunne se meg nå, Jeg skulle ønske vi hadde mer tid sammen. Savner deg, kjære mormor.

En av mine naboer her på Romsås fortalte meg at Ellens søster var død. Og dermed kom jeg til å tenke på sykkelturen min 3. juni i år.

Det var på Rødtvet jeg så to trivelige damer sitte på en benk. Og det var liksom noe kjent med én av dem. Jeg var sliten og hodet mitt brukt litt vel lang tid på å koble en nabo på Romsås med hun jeg nå så på Rødtvet. Det var jo Ellen, kona til Harald! Og dermed fikk jeg hilst på den andre hyggelige damen, Ellens søster, Ingrid.

Det var ikke mange ordene vi utvekslet. Jeg var svett og sliten denne varme torsdags ettermiddagen, på vei hjemover. Men det var et hyggelig treff, og jeg ble i godt humør av det. Og nå er jeg glad for at jeg fikk møtt Ingrid i det minste én gang.

Og jeg er rimelig sikker på at når jeg senere sykler eller går forbi denne benken, vil jeg tenke på dette møtet. Litt vemodig vil det nok være, men også litt hyggelig siden det er snakk om et positivt minne.

Rune

Så trist å se i Dagsavisen at Ingrid er død. Jeg ble kjent med Ingrid da hun var med på en quizgruppe på Steinbruddet og vi var sammen i en strikkegruppe på Rødtvet seniorsenter. Vi fikk god kontakt. Ingrid hadde et vinnende vesen, blid, imøtekommende, positiv og vakker. Jeg husker henne godt i den vakre blå strikkekoften som passet så godt til det lyse håret. Det er så trist at hun er død. Takk for det vi fikk sammen!