Kjære aller fineste, herligste og tvers igjennom beste Laila. Det føles både vondt og helt feil at du er borte fra oss. Takk for at du var akkurat den du var. Jeg husker hvor godt vi lo sammen, og det gjorde vi vel nesten hver eneste dag på jobb. Det føles i hvert fall sånn. Jeg ble jo i så godt humør bare av å ha deg i nærheten. Og mange år senere, etter at vi begge hadde sluttet hos Teleperformance og jeg bare traff på deg en skjelden gang her og der, så merket jeg at jeg alltid bare ble så voldsomt glad for å se deg igjen. Du hadde så mye humør og godhet i deg, du var alltid så støttende når jeg hadde satt i gang med noe nytt, og du fikk meg alltid til å føle meg så bra. Også hadde jeg jo savnet deg. Skikkelig. Jeg er dypt takknemlig for at jeg var så heldig å bli kjent med deg, jeg satte alltid enorm pris på deg, og jeg synes det er vanskelig å helt forstå at du er borte. Som kollega var du dyktig, solid, produktiv og svært verdifull for arbeidsmiljøet vårt. Som menneske var du umistelig. Jeg lurer på om du aner hvor mye du er savnet.