Eline Riis Stokkeland

Kjære min fantastiske venn Eline. Du er det nydeligste mennesket jeg har fått blitt kjent med. Du var bare godhjertet tvers igjennom, ville ingen noe vondt. Du var en fantastisk mamma for din nydelige datter, du var en fantastisk venn og støttespiller. Du hadde hele livet foran deg, men ryggsekken ble for tung å bære. Du blir aldri glemt, du er den som støttet meg aller mest. Savner alle samtalene vi hadde. Alle de gangene vi støttet hverandre i tykt og tynt, når vi begge hadde det vanskelig. Jeg håper du har det mye bedre der du er nå. Vi sees igjen min venn. Veldig glad i deg. Du er høyt elsket og dypt savnet. Hvil i fred Eline!

Tredje gang jeg skriver her, fordi du enda er så ekstremt vanskelig å legge fra seg. Elsket deg så mye, og håper familien din vet hva slags fantastisk menneske du var med alle dine venner og bekjente. Rart at du ikke er her lenger. Takk for alle minner du har gitt. Vondt og trist. Men samtidig gleder jeg meg til å legge blomster ved gravstenen din. Det fortjener du. Takk for at du var deg selv, på godt og vondt. Det var alltid lett å komme til deg, fordi du var så snill og aksepterende. Du er én av mine nærmeste venner, og jeg beklager vi ikke snakket de siste årene. Takk for alt du ga meg.

Hei tantungen min. Hvor er du nå tro Jeg vet ikke Jeg tenker at du suser rundt Som vinden Lett og glad Rundt og rundt Uten bekymringer For nå kan ingen ord Skarpe som piler som river og lager arr treffe deg De bare faller ned i søla - der de hører hjemme Og du ler og suser videre For å stryke Jennie på kinnet Og rufse litt i krøllene Som hun sjelden vil ha noen strikk eller spenner i Jeg var jo på vei Men du kunne ikke vente? Men jeg kom Og var der Da du fløy til et annet sted Fly høyt, Eline ️ Tante

Du kan få være her hos meg Det skulle jeg ha sagt til deg Helt oppe på toppen Rett før lokket farer Da kommer jeg å sier hei, hvordan går det egentlig med deg? Like før du drar Like før du sier at ingen vet At ingen av oss ser Da skal jeg si det at jeg vet Ikke ossen du har det men hvordan det er å ville forlate det Alt sammen Hele sulamitten Hele driten For et rot... Og det er ikke plass til det noe sted Hva i all verden skal du gjøre med det? Du kan ikke kaste det, eller spise det. Blekk på ei hvit bluse Hele skjelettet det gnisser inntil huden hardere enn sandpapir til kjøttet svis Det er da det holder seg ordentlig godt fast etter neglene og sklir rett inn i hjertet Det pumper saktere og saktere Til det er helt tørt på brystet Bare et lite lag med hud over hullet så tynn at den neste tåren som triller må bli hentet av pappa eller mamma sånn at den ikke faller og knuser gulvet har du lyst til å dele ossen det er? Uten at jeg sier hva jeg mener om det Med mindre du vil det Det skulle jeg ha sagt til deg Nå som du har sett ossen de har det de som slipper taket så skal jeg prøve å gjøre det samme Jeg kan ikke se alt men det lille jeg ser i den lille åpningen av ditt brev det skal jeg vente på tålmodig i skyggen av lyset fra sprekken i himmelen til det treffer meg som et lynnedslag på en solfylt dag Hvis den noen gang tør å bli hos meg Så skal jeg rekke ut hånden min og la den gro inn i meg Før den faller ut munnen min og jeg bryter ut: "God dag lille frø! Jeg skal nok få planta deg her i jorden under føttene mine Da kan du få være med oss alle vettu Å få vokse ja! absolutt, hvor enn du vil. Både der det er varmt og der som det er kaldt." Sånn. Nå når jeg kan sette meg ned og jeg lytter når jeg fyller magen min med luft puster den ut og ikke dytter Da kjenner jeg gresset snike seg opp knærne mine og vinden som kysser mine hender Og det er da jeg føler jeg meg så heldig ~ For da hører jeg engler ~ De er så modige og de er så tøffe Dét vet jeg. Jeg kan love deg dette, de ga ikke etter. De venter

Mine tanker går til familien i denne triste stund

Min dypeste medfølelse til alle som opplever å være etterlatte, og nå opplever en av de værst tenkelige tap og sorgfølelser❤️😪️ Eline var sterk, flink og iherdig️ Hun var, og vil alltid være høyt elsket og dypt savnet💞😪💞