Arne Stig Tjade

Kjære Rune, Stig og Vibeke Sender mine varmeste tanker i sorgen. Når savnet er tungt å bæra, dagane mørke og grå. Då får me ta fram minner og gleder me gøymer på. Takk for mange gode minner og nær venn på Sørumsand. Klem fra Ågot

Gjennom livet møter en mangen hendelse og personlighet. Noen i halsende forbifart, andre med lengre skritt og bedre tid, der en legger bak seg varige spor og utvidede horisonter. Verdier som er med på å forme en annens karakter og liv. På mange måter var det tilfeldig at jeg møtte Arne Stig. Fra en kant totalt ukjent for meg, ble jeg fanget opp via husets frokostavis. Det lokale Røde Kors hadde nemlig denne dagen fått spalteplass for sitt prosjekt om besøksvenner, noe som skulle påkalle min oppmerksomhet kunne dette være noe for meg Ja, for på et sidespor jeg lenge hadde stått parkert, var jeg langt fra noen attraksjon lenger, og publikum hadde mer og mer blitt borte rundt manesjen. Ses bort fra den eldste sønnens tilhørighet, var den lille byen innerst i fjorden ganske så ukjent for Arne Stig. Gatene, kvartalene og menneskene kjente han verken navn eller ansikt på, og beliggenheten dem i mellom, var det vel ikke bedre stillet med. Derfor, som den praktiske og innsiktsfulle person jeg skulle se han var, skjønte han straks, at om han ikke selv skulle bli sittende på et sidespor (ganske usannsynlig, spør du meg) ... Ja, så måtte han søke mennesker og aktiviteter der disse fantes, slik at tiltakslyst og viten kunne stimulere og skape trivsel. Ikke bare for ham selv, men også for andre. Og kontakter og trivsel var hva han etablerte rundt seg. Før en selv nesten rakk og trekke pusten, sto han tilsluttet foreninger og lag, med arkitektur, selskapsreiser og historiske byvandringer. Med presis punktlighet den du kunne stille både togtider og eggekoking etter ble det med lynets hastighet ringt på dørklokker og sendt ut sms'er både til min egen adresse, og til kystens øvrige severdigheter. I fritidsantrekk tilpasset såvel gamle som unge gutter dvs. i dongeri, vindstoff og flanell kunne vi nok dratt på byen en eller annen lørdagskveld, om det stod på ham. Men nå. Det kunne vært mange sider fylt med alt han ga og betød for en som hadde gått av sporet. Men det passer seg ikke her. Likevel velger jeg å tegne et pastellets forsiktige riss av oss, der ikke byplanlegging og rikspolitikk spiller hovedrollen. Nei, for her var det Glenn Miller og Amadeus Mozart som fikk tone fram fra musikkanlegget. Velsignede øyeblikk med kaffe og kakebit, som lekte seg blant aviser fra forrige århundret. Dette vi begge likte, sammen med sporene vi la etter oss under trekronene; eventyr der det ble kastet på strek med 5-ører han hadde samlet i et glass. Ja, for det var ikke lange veien inn til guttungene eller ungdommen i noen av oss. Uten blygsel tok vi tolleknivene fatt og spikket både barkebåter og rognefløyter innved bekkeløpene. Til og med blikkboksene som var med, gjorde hallingkast i ren glede, etter å ha blitt truffet av skudd fra et luftgevær. Ja, for han var med på leiken, den skolelærde arkitekten også, til glede for oss begge. Til slutt: Han har gått videre nå, Arne Stig. Et rikt reflekterende og veltalende menneske, som forbasket nok måtte konstatere at også háns ordbok, kom til å miste ei og annen side de siste årene. Så, god tur videre Arne Stig... En vemodig hilsen til de etterlatte fra Knut i Sandefjord

Takk for mange års vennskap, innholdsrike oppvekstkår, skolesamarbeid, husprosjektsamarbeide og sosialt samvær. Du har etterlatt deg flotte arkitektoniske fotavtrykk blant annet i Løkenåsen, Fetsund som du kan være stolt av. Fred over ditt minne!

Hyggelig og flink kollega fra tiden i Lørenskog kommune. Hvil i fred!

Vi vil savne deg i vennekretsen. Hilsen Inger og Knut Inge