HJ var født i Sandefjord og hadde oppveksten sin her. Han hadde alle de attributter en gutt/mann kan ønske seg. Han var kjekk, sjarmerende og veltalende. I tillegg var han alltid ulastelig antrukket, gjerne med mørk dress og mørkeblå frakk utenpå.
Han var også kreativ og iderik til en grad at det til tider kokte det nesten over av nye prosjekt. Eksempelvis så gikk han med store planer for ominnredning av barndomshjemmet, han kjøpte forskjellige biler som han skulle bygge om, han bygget en kjempestor seilbåt i Sverige, hadde sine meninger om høyttalere, hoppski osv.
HJ var meget glad i sjølivet og i Sandefjord var han på vannet så ofte som mulig og han brukte ofte den flotte «DRAKEN» til faren eller var utpå sammen med gode kamerater. Etter et år på Sjøgutteskolen i Borre tok han hyre på en Thor Dahl-båt og var til sjøs i noen måneder. Denne tiden var en av de beste periodene i hans liv. Etter at sjømannslivet var over studerte han økonomi på universitetet i Lund i Sverige, og ferdig utdannet tok han etter litt prøving og feiling jobb i Statoil, Stavanger, hvor han var i mange år.
Etter at HJ hadde kommet hjem fra sjøen foreslo han å reise på besøk til Kragerø for å være med på «Kragerødagene». Det var bare det at det manglet et kjøretøy. HJ hadde fått imidlertid sin hyre og gikk i forhandlerbutikken og sa; «La meg få en Vespa». Mannen bak disken satte stor øyne, men svarte; «Kom tilbake om 3 kvarter». Det hører med til historien at vi veltet på veien da Hj ikke hadde all verdens erfaring med å kjøre Vespa.
HJ var alltid meget verbal og kreativ med ord og kommentarer, noe som kom vel med da han til slutt slo inn på den veien han egentlig hele livet hadde en drøm om å kunne beherske, nemlig å bli forfatter. Han har gitt ut en bok og holdt på med et par andre da han døde. Den siste påbegynte boken handlet om gutten Eval. Eval var relativt frisk i frasparket. Det er mye av HJ i denne figuren, for det er ikke til å stikke under en stol at HJ i sine ungdomsår var en friskus. Noen ganger såpass at det var vanskelig å henge med. HJ var, som man forstår, en mann med mange fasetter. Han likte også å undervise, noe han gjorde i flere år på Røst i Lofoten, og senere hadde engasjement som privatlærer i Thailand.
HJs kreativitet med ord overgikk alle. Han kunne ta et ord som fenget og vri på det så det passet til situasjonen direkte. Et eksempel var at det åpnet en veikro i cowboy-stil oppe ved E18. HJ og venner var der for å spise en pølse med brød og det falt helt naturlig for HJ å bestille pølse, ikke med stappe og ketschup, men selvfølgelig steppe og hands-up,
Skihopp var HJs sport. Han hadde sin debut i Virikkollen og hoppet som viderekommen i Trollsås, en 30meters bakke i Kodal. Han hadde en ide om at det skulle spikres en trekile under hælen på skistøvelen for å få rette vinkel. Det forhindret ikke at han sakset med skiene i luften. Støvlene ble senere benyttet til neste interesse, fallskjermhopping.
HJ var i alle sammenhenger uredd, ikke minst når han øynet moro. På en helge-tur til Drammen ble det overnattet på Hotel Blix tilhørende hans onkel Håkon. En autoritær hotell- og restaurant-driver, som sto ulastelig kledd i et hjørne med sine 2 meter og fulgte med falkeblikk på alt som forgikk. Ikke helt ulik HJ. På søndagen gikk ferden med toget til Vikersund hvor det var world cup i skiflyvning. Nede på sletta var det stint av folk og vanskelig å se hopperne. HJ sa; «Vi må nærmere». Han hadde med et lite kamera rundt halsen som ble benyttet til å komme gjennom porten til journalist- og dommertribunen langt opp i bakken. HJ presenterte oss som sportsjournalister fra Sandefjords Blad,
HJ var fremdeles ikke fornøyd og mente vinkelen for gode fotos ikke var til stede. Det ble så å gå ned på «kulen» under hoppkanten. Her fløy hopperne over oss og HJ gikk ned i knestående for å få rette bildet. Vi fikk med oss at Bjørn Wirkola sette ny verdensrekord med et hopp på 156 metere før det ble bortvisning fra arenaen.Det tok ikke lang tid før vi satt på toget tilbake til Drammen. Ikke skuffet, men samme med to jenter vi traff på perrongen. Det hører til historien at HJ hilste på Günter Sachs som kom med Birgit Bardot. HJ ropet til de: Allå Günter, hvorpå Günter besvarte henvendelsen med et nikk tilbake.
Ettersom livet gikk videre inn mot pensjonsalderen var det ingen ting som reduserte hans gode humør, men han hadde denne uroen i kroppen som ikke ga slipp før han fikk realisert sin forfattergjerning, samtidig som at han fikk anledning til å undervise barn på grunnskolenivået. HJ var og ble en som likte seg og trivdes best alene i sitt eget selskap. Og han var og forble en Globetrotter hele sitt alt for korte liv.
Det er et gammelt sjømannsuttrykk som sier «å gjøre opp bestikk», som betyr at ved reisens slutt føres informasjon om skipets tilbakelagte seilas inn i skipsdagboken. HJ har nå gjort opp sitt bestikk.
Vi lyser fred over HJs minne
Leif Harald
Vis mer
Vis mindre