Roar Unneberg

  • Født: 7. august 1943
  • Død: 4. november 2020

Til minne om Roar Unneberg

Roar vokste opp i en generasjonsbolig på Vollane, sammen med mor Margareth, far Anthony og søster Lill. I underetasjen bodde besteforeldrene og en tante. Somrene tilbrakte han på hytta på Grindholmen, hytta som far Anthony bygde opp etter krigen. Den søndre delen av holmen ble et lite samfunn på sommeren, der ungene badet og spilte fotball og de voksne danset på sletta på lørdagene. Hytta har fortsatt å være et sentrum for familiene helt opp til i dag og Roar kjempet seg ut den ulente veien fram til tuppen av holmen så lenge han klarte. Roar giftet seg med Bjørg. I 1972 ble Vibeke født og deretter Tom Christian i 1974. Han var en familiekjær mann som fulgte opp barna tett. Etter hvert fikk han tre barnebarn, Felix, Filip og Alea. Han var en omsorgsfull og leken bestefar så lenge han klarte. Han stilte ofte opp som frivillig og på dugnad. Han var i hele sitt liv glad i å være i aktivitet, være på tur og i å løpe. Som snekker var han en dyktig håndverker. Han hadde alltid et vedlikeholdsprosjekt på gang hjemme. Både hjemmet og hytta var alltid velstelte og ivaretatte. Han fulgte Sandefjord Fotball til det siste og var en supporter i all slags vær og vind. Roar var glad i livet. Han var nok likevel glad for å få slippe nå. De siste årene var han preget av Parkinsons sykdom. Vi vet at han hadde mye vondt, og sakte gled han fra oss. Vi er så takknemlig for det du var for oss! Hvil i fred. Din nærmeste familie.

Til minne om Roar Unneberg

Roar vokste opp i en generasjonsbolig på Vollane, sammen med mor Margareth, far Anthony og søster Lill. I underetasjen bodde besteforeldrene og en tante. Somrene tilbrakte han på hytta på Grindholmen, hytta som far Anthony bygde opp etter krigen. Den søndre delen av holmen ble et lite samfunn på sommeren, der ungene badet og spilte fotball og de voksne danset på sletta på lørdagene. Hytta har fortsatt å være et sentrum for familiene helt opp til i dag og Roar kjempet seg ut den ulente veien fram til tuppen av holmen så lenge han klarte. Roar giftet seg med Bjørg. I 1972 ble Vibeke født og deretter Tom Christian i 1974. Han var en familiekjær mann som fulgte opp barna tett. Etter hvert fikk han tre barnebarn, Felix, Filip og Alea. Han var en omsorgsfull og leken bestefar så lenge han klarte. Han stilte ofte opp som frivillig og på dugnad. Han var i hele sitt liv glad i å være i aktivitet, være på tur og i å løpe. Som snekker var han en dyktig håndverker. Han hadde alltid et vedlikeholdsprosjekt på gang hjemme. Både hjemmet og hytta var alltid velstelte og ivaretatte. Han fulgte Sandefjord Fotball til det siste og var en supporter i all slags vær og vind. Roar var glad i livet. Han var nok likevel glad for å få slippe nå. De siste årene var han preget av Parkinsons sykdom. Vi vet at han hadde mye vondt, og sakte gled han fra oss. Vi er så takknemlig for det du var for oss! Hvil i fred. Din nærmeste familie.

Bestill blomster

Gi en minnegave