Informasjon

Tor Audun Oftedal

  • 23.11.1932 - 05.08.2020

Til minne om en høyt elsket ektemann, en kjær far og svigerfar og verdens beste farfar og morfar.

Minneord for Tor Audun Oftedal Kjære deg, Vi som var så heldig å ha deg i familien har mye å være stolt av. Du, den lille gutten fra bygda, som tok hovedfag i Bergen, jobbet med forskning store deler av ditt yrkesaktive liv og gikk inn i en pensjonisttilværelse som «handymann» med kjøkkentjeneste. Vi mistet deg gradvis, de siste 10 åra tok demensen mer og mer over. Denne minnetalen skal handle lite om det. Den skal handle om det du var stolt av, og det vi er stolte av. Du vokste opp i Oltedal, en liten bygd i Rogaland med mor Tora og far Arne. Du var nummer to i søskenflokken. Storesøster Lillemor var 6 år eldre, og lillesøster Torill 12 år yngre. Oltedal hadde kraftverk, og familien på farssiden hadde i generasjonen før sett mulighetene i kraften og startet spinneri. Moren din var fra Stavanger og litt mye byfrue for den lille bygda, og faren din var en av de få som hadde fått utdanning innen tekstilindustri. Det var en god barndom, med gode venner og lek i naturen. Du fortalte om mange rampestreker, som å tulleringe brannmeldinger på kraftverket og helle sukker i bensintanken til tyskerne under krigen. Det var mye bra med barndommen, med det var nok ikke bare lett. Vi vet at Tora mistet et lite barn, og at hun i perioder måtte flyttet ut pga. depresjon. Du var glad i faren din, og han tok deg med på tur, fiske og jakt. Denne interessen tok du med deg hele livet. Faren din hadde også mye god humor. Når du snakker om denne perioden, var du takknemlig for at du kom deg ut av bygda. Du snakket med sorg om flere venner som ikke kom ut, og som ble tatt enten av religionen eller alkoholen. Det var nok litt for mye av begge deler i den lille bygda. Dessuten var det fremdeles folk der som stilte spørsmål om at jorda var rund, det frustrerte din realisthjerne sterkt. Det var et ganske intellektuelt hjem, med moren din som leste mye og far som spilte sjakk med barna. Ja, også var det jo et stort politisk engasjement. Diskusjonen gikk varmt. Moren din var opptatt av at dere barna skulle få utdanning, og du flyttet hjemmefra som 15 åring for å gå på landsgymnaset i Bryne. Men før det må vi en tur til Hytta i Sirdal. Her var dere mye, og her laget dere hoppbakker. Hopping var stas på den tiden, og du ville litt mer enn evnen, og klarte å brekke lårbenet langt inne på fjellet. Du måtte hentes ut med hest og slede, og ikke minst lå du alene på sykehuset i Stavanger i 3 måneder. Familien fikk lov å komme en gang i uken på besøk. Det var mye smerter, og mye alenetid for en 14-15 åring. Du var den første fra bygda som gikk på landsgymnaset. Her møtte du Bodvar og Alf, som du holdt kontakten med så lenge du var frisk. Du var flink på skolen og fortalte oss: «Helt fra jeg gikk på folkeskolen var jeg opptatt av fysikk og kjemi, og det har bare hengt med hele livet. Det var en nysgjerrighet om hvordan ting fungerer i naturen og fasinasjon for maskiner. Jeg lurte for eksempel på hvordan maskinene på spinneriet på Vang fungerte og hvorfor sementen stivnet når den ble blandet». Men det var mye fritid også, og det er ikke bare barnebarna i familien som har vært opptatt av spill. På din tid gikk det i bridge og sjakk til de sene nattetimer på hybelen. Så gikk turen videre til Bergen og studier. Der studerte du totalt 8 år, de 6 første på heltid. Det var første gang du var i Bergen da du kom dit for å studere. I dag er det vanlig, men det var veldig spesielt på den tiden å reise ut for å studere. Du var av de første fra bygda som studerte. Det var et hyggelig studentliv. Universitet var helt nytt – du kom inn 2. året det var i drift og var student nummer noen og 60. Du endte til slutt opp med hovedfag i fysikalsk kjemi. De siste åra du var i Bergen hadde du mye selvtillit, du var kommet langt i studiet og hadde det fint. Du spilte gitar, og unge frøken Vries Hassel ble nok fort sjarmert av den «kule» studenten. Du var med og laget kulisser til revy. Dette bidro til at du fikk billetter til revyen og ballet etterpå. Du inviterte Mari-Lise med på revy og ball. Det var attraktivt, og etter det har det vært dere to. Dere forteller søte historier om hybellivet. Tor kom på besøk på Mari-Lises hybel, og det var jo mot reglene. Han hoppet inn og ut av vinduet om kvelden for at hun ikke skulle merke at han var der. Hybelvertens kommentar var at ”Nå har den hesten vært her igjen”. Det er jo tydelige spor nedenfor vinduet. Han. Det var en reel fare for å miste hybelen hvis det ble oppdaget ”mannebesøk”. Hun skjønte nok at dette var litt mer seriøst, så hun så gjennom fingrene med det. Hun gjorde det og hadde glimt i øyet, selv om hun var veldig gammeldags. Tor hadde det fint i Bergen. Selv etter han ble dement kom smilet frem når noen sa «Bægen». Det ble giftermål, og noen år som lærer på Stord. I denne perioden ble dere foreldre til Arne og Ole Henrik. Drømmejobben kom på Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller, så flyttelasset gikk mot Oslo. Du sa fort fra at han ikke ville jobbe med våpen. Du hadde spesialisert deg på korrosjon, og dette jobbet du mye med de første årene. Deretter ble det batteriteknologi og forbrenning. Du laget personvarmere og ovner som kunne fyres med «multifuel». Disse brukes fremdeles i forsvaret. Du ble kjempestolt da vi for 10 år siden googlet deg, og fant et dokument fra FFI som oppsummerte forskningen din. På den tiden var du den forskeren i forsvaret som hadde tatt flest patenter. Du var opptatt av faget ditt, men ville ikke bli sjef. Du gikk fra jobben til rett tid, og balansert jobb og fritid. Hytter, båt, ski, tur, jakt og en «hjemmelaget» akevitt etterpå. Da hadde du det fint. I Oslo flyttet dere inn i 2. etg. I Holtegata. To barn ble til 3 når Elise kom. Etter hvert ble du en moderne mann, men du hadde litt å gå på i starten. Det er morsomt å tenke på nå. Du var opptatt av at det var kvinnen og barnet som hører sammen. Du leverte og hentet aldri i barnehagen. Da de var små vennet du fort Mari Lise av med å spørre om ting. Du likte ikke at hun spurte om å hente bleier etc. Du mente det skulle være arbeidsdeling. Oppfølgingen av små barn er en dameoppgave. Alle rundt Mari Lise (Tor og ML foreldre) mente at studiene og jobben var hennes hobby, men hun klarte likevel å ta hovedfag. Dette tok du Tor igjen til gangs da du ble pensjonist, og Mari-Lise fortsatte å jobbe. Da var det du som laget mat, og vasket hus og klær. Så du viste stor evne til forandring. Det irriterer fremdeles Mari-Lise når barnbarna bare husker din spagetti, og at det alltid var du som laget mat. Barna ble fulgt opp i korps, fotball og bordtennis, men på en litt annen måte en det foreldre gjør i dag. Korpset ble en hyggelig arena for familien, selv om Ole trakk seg ut. Det ble mange dugnadstimer der. Søndagsturer til Mylla og Stryken, hytteturer på øya og hytteturer til Sirdal. Dere bodde også et år i Canada, så barna ble gode i engelsk. Barna fikk være med på det meste, og du var velvillig i forhold til at de skulle få prøve alt. Ski, seiling, kano, kayakk, vindsurfing etc. Det var mye bra barndom. Du pensjonerte deg relativt tidlig. Du likte ikke helt disse unge jyplingene som begynte å bruke PC som verktøy i praktisk forskning. Livet som pensjonist ble ikke kjedelig. Alle eiendommene hadde et langt etterslep på vedlikehold. Du gikk over til fulltids «handymann», og deltids «husmor». Du tok opp tradisjonen fra 70 tallet da du jobbet sammen med snekker Andresen. Nå var det Øystein og «Sebissjek» du jobbet sammen med. Vi tror du satt pris på denne perioden. Du tok også opp igjen Bridge og sjakkspilling. Det er ikke tvil om at din kjærlighet til Mari-Lise var uforbeholden. Helt til det siste kom det varme smilet bare vi nevnte navnet hennes. Som ung var du bestemt, og til tider litt oppfarende. Dere hadde deres diskusjoner, spesielt om barneoppdragelse. Det er allikevel ikke tvil om at hun var din store kjærlighet. Du gledet det over de siste årene hun hadde i arbeidslivet, hvor hun blomstret faglig. Vi har mange bilder av dere på tur hvor dere går hånd i hånd. Når du ble syk, så vi hvor viktig kjærligheten og støtten fra henne ble. De siste årene mistet vi deg gradvis. Det har vært leit, men det ikke tvil om at vi også vil huske noen av de rare episodene du fikk oss opp i. Vi vil også huske hvordan Mari-Lise tok vare på deg helt til det siste, og hvordan du håndterte den vanskelige situasjonen du var i på en ekstremt tålmodig måte. Du var stolt av barna. Arne med klarinetten, seilingen og juristutdanningen. Ole som skapte et levebrød av den PC’en du ga ham og fortsetter å ta vare på hus og hytte på «din måte, og sist men ikke minst Elise som var pappas jente og på mange måter lik deg. Med bioingeniørutdanningen, og hennes evne til å håndtere praktiske ting. Du var ikke en bestefar som tok stor plass, men du var alltid der og var et godt forbilde. Du ordnet ting, du laget spagetti, du tok dem med på tur og fisketur, lurte de til å spise sild og ansjoshoder, du lo godt når du slo dem i kortspill og gjorde kjemiske eksperimenter på kjøkkenbenken. De husker den lune humoren din. Du var en trygg fyr, og latteren lå alltid på lur. I dag er det 6 flotte ungdommer som følger deg på denne siste reisen. Det er ikke tvil om at de har vært heldig med bestefar, og at du har bidratt til å inspirere dem. Du, den lille gutten fra bygda, som tok hovedfag i Bergen, jobbet med forskning store deler av ditt yrkesaktive liv og gikk inn i en pensjonisttilværelse som «handymann» med kjøkkentjeneste. Vi kommer til å savne deg og den humrende latteren din. Skrevet av svigerdatter Kristin

Bilder, Video og lydfiler

Hvis du har noe du ønsker å dele med andre på denne minnesiden, eller om du av andre anledninger ønsker å komme i kontakt med den som er ansvarlig for denne minnesiden, kontakter du: